Er BPA-arbeidsleder et begrep uten reelt innhold?

med Ingen kommentarer

Illustrasjon rekruttering

BPA har og har hatt mye fokus, på mange områder, i lang tid. En styrket rett  og lovfesting har vært tema nr 1, med ekstra styrke siste halvannet år.

Det har vært mang en diskusjon om målgrupper, kostnader, samfunnsøkonomisk gevinst, og menneskerettigheter. Konkurranse, anbud, tjenestekonsesjon, standariserte kontrakter, private aktørers inntreden, tariffavtale, personlige assistenters arbeidsforhold, arbeidstidsbestemmelser, en trussel mot det kommunale selvstyret, at det er en ressurskrevende eller -besparende assistanseløsning, en organisering som bidrar til rekrutteringsproblemer i kommunene – eller som åpner arbeidsmarkedet for de som trenger fleksible deltidsjobber, for ufaglærte eller flerfaglærte.
Eller er kanskje BPA en rotfestet suksess av det sjeldne slaget – fordi det har vokst frem av ideologisk kraft?

Er BPA; en variant omsorgstjeneste, et verktøy for frigjøring, egenstyrt service, et virkemiddel for likestilling og likeverd, en eksklusiv “Rolls Royce”-tjeneste for de få – for den som roper høyest, og en trussel for kommuneøkonomien, eller klok bruk av ressurser som er optimalt skreddersydd og kvalitetssikret, uavhengig av en persons alder, status, funksjonsulikhet, og bosted?

Hvem har eller skal ha definisjonsmakten; våre folkevalgte lokalt eller sentralt (pengesekken), interesseorganisasjonene (de med skoene på/konsumentene), tjenesteyterne (arbeidsgiverne/fagforbundene), eller profesjonene (forvaltningen)?

Spørsmålene er mange, og til dels vanskelige. Eller kanskje ikke?

Det er uansett en viktig (avgjørende?) side ved BPA som ikke har fått så mye oppmerksomhet. Hovedpersonens rolle. BPAs forhåpentligvis lysende fremtid er muligens noe avhengig av at også denne steinen snus.

BPA-arbeidslederrollen mangler formelle retningslinjer

OptimalAssistanse påpekte i høringsuttalelsen til den nye kommuneloven, og i høringssvaret vedrørende Standard Norge avtalen om BPA (begge sommeren 2011), at det er viktig å styrke arbeidslederopplæringen og behov for å definere innholdet i arbeidslerrollen, og noe av dette er også gjengitt i komiteens innstilling, Innst. 424 L, (om BPA side 29-31). At tilstrekkelig og god arbeidslederopplæring er viktig er det relativt stor enighet om. Heldigvis. Vi mener at opplæring er av vesentlig betydning for å beskytte BPAs egenart, for å sikre reell styring, og ikke minst for å sikre personlige assistenters arbeidssituasjon.
Det byr på store utfordringer at BPA-arbeidslederrollen ikke er tydeligere definert i forvaltningen. I rundskriv I-20/2000 finnes kun noen få og vage formuleringer og eksempler:

Brukeren har rollen som arbeidsleder og påtar seg større ansvar for organisering og innhold i forhold til sine behov. Innen de timerammer som kommunens vedtak om praktisk bistand angir, kan brukeren i prinsippet styre hvem han/hun vil ha som hjelper(e), hva assistenten(e) skal gjøre, hvor og til hvilke tider hjelpen skal gis.

og

Brukerstyrt personlig assistanse vil si at brukeren selv fungerer som arbeidsleder for assistentene. Brukeren må kunne definere sine egne behov, lære opp og veilede assistenten i hvordan hjelpen bør gis, sette opp og følge opp arbeidsplaner og ivareta andre forhold direkte knyttet til tjenesteutøvelsen. Det er også brukeren som bestemmer fordelingen av det timetallet som tilstås av kommunen. Kravene til arbeidslederfunksjonen innebærer at brukeren bør være myndig (over 18 år). 

Ok, det er et krav om arbeidsleder må være myndig, altså over 18 år. Videre er det et krav om opplæring i arbeidsledelse.

Men hva innholder arbeidslederopplæringen og hvor omfattende skal den være, og hvilke oppgaver og hvilket ansvar har egentlig arbeidslederen? Blir arbeidsledere automatisk tillagt autoritet som assistentenes overordnede? Empowerment er et begrep som i utgangspunktet er benyttet i samme åndedrag som BPA, men er det reelt for alle som får et vedtak om BPA? Hvilken myndighet overføres til assistanseberettigede? Kan den som får et vedtak om BPA for eksempel ta det for gitt at ansvar for rekruttering, sykefraværsoppfølging av ansatte, disponering av assistansetimer, reelt sett er tillagt arbeidslederen. Og hva med beordring av ansatte, håndtering av ansattes permisjonssøknader, dekning av administrative utgifter, bare for å nevne noen flere eksempler.

I dag er det på mange vis tilfeldighetene som rår, for dette er faktisk ikke tydelig beskrevet noe sted. Det finnes ingen retningslinjer for hva en BPA-arbeidsleder skal eller ikke skal – eller KAN – ta ansvar for, for eksempel når det gjelder personalledelse. Noen få kommuner og private leverandører har riktignok forsøkt å skrifteliggjøre innholdet i rollen, men dette er opp til den enkelte kommunale saksbehandler og BPA-samarbeidspartner. Samtidig så er det en kjennsgjerning at kunnskapen om BPA både generelt og spesielt  er begrenset hos mange, og dette resulterer selvsagt i høyst ulik forståelse og tolkning.

Eksisterer det ulik forståelse og tolkning når arbeidslederrollen innehas av den som selv har assistanse, kontra en stedfortredende arbeidsleder?

Vi er ikke kjent med at det er utført noen studier som omhandler dette spørsmålet, men det er dessverre grunn til å tro at det ikke skjer rent sjelden. – Uansett, de uavklarte spørsmålene er like fullt problematiske.

Det er et tankekors at der hvor det er utpekt en stedfortredende arbeidsleder så er delegering av oppgaver og tillit til utøveren av rollen ofte større, enn der hvor lederen er den som er funksonshemmet. Det er nærliggende å rope opp om at denne forskjellsbehandlingen er et utslag av holdninger, kanskje fordommer, og i enden av skalaen også grov diskriminering av folk med en funksjonsulikhet.

Men det er kanskje vel så fruktbart å se på om dette er noe som enkelt kan endres. Målsettingen må jo være at BPA-arbeidsleder etter tilstrekkelig opplæring får delegert oppgaver knyttet til ordinær personalledelse, likestilt med for eksempel slik stedfortredende arbeidsledere opplever i dag. Hvis de ønsker det.

Heldigvis så er det fortsatt slik at stadig flere får muligheten til å leve både selvstyrt og fritt, med det som de aller fleste mener er den optimale løsningen på et assistansebehov. Vi må bare håpe at det forblir slik.
Og til tross for tyve års eksistens så er altså BPA-arbeidslederrollen ennå ikke formelt definert. Noen vil kanskje mene at godt er det, men er det så lurt å la det være?

Av de snart tretusen innbyggerne som har BPA så er det garantert en stor andel som vil oppleve det en stor kvalitetsforbedring med avklarte roller. Og det er utvilsomt mange saksbehandlere i kommunene som ville trekke et lettelsens sukk hvis de hadde tilgang til tydeligere avklaringer.

I OptimalAssistanse har vi høyt fokus på kompetanse og utvikling, og det er naturlig for oss å jobbe videre med disse spørsmålene.

Hva mener du om arbeidslederrollen?